Blogger på eget domene nå -
Lucky Linda e på veien!
Rypebil nummer 2 e på veien…pass opp!
I dag var jeg nesten fristet til å råne frem og tlbake i bygda! Og jeg kan ikke slutte å smile, for nå er jeg den lykkelige eier av min egen bil. Jeg som totalt gir blaffen i ting ellers er kjempeglad for denne dingsen på 4 hjul… hvorfor det? Jo, for denne skal jeg farte med når jeg starter som frilanser nå. Det betyr et skritt nærmere det jeg brenner for.. som kjent her oppe er det noen ganger man bør ty til bilen for å komme seg frem.
Gleder meg til å dekorere den i fineste happyhus-stil 
Dagens må være: hvis du ikke setter pris på de små ting vil ikke hele verden gjøre deg lykkelig om du eide den! Hvis du har kava deg til barnehage i uvær et par år, ja så setter man virkelig pris på å få sin egen bil, og spesielt det å ha betalt bilen kontant, så blir det en slunken måned, hehe, men det er jeg jo ekspert på så skal nok overleve den 
snille onkel Malvin sjekker bilen…og alt er i orden..Lucky Linda har gjort et godt kjøp
Det å ha noen rundt seg som stiller opp er uvurderlig… multimann onkel Malvin stiller alltid opp når jeg trenger hjelp til noe, uansett hva det er så hjelper han til, superkjempeglad i han!!!! Man er bra heldig som har noen rundt seg som trår til, og de er det mange av
De beste ting i livet er ikke ting – men noen gang trenger man en ting for å dyrke sin lidenskap og spre oppskriften på det gode liv til hele Norge….. wiiiiiiii…. rock on!!!
Ja til fiasko!
Jeg håper ikke det blir fiasko denne gangen, men jeg er ikke redd og hopper i det!
“Hva gjør du hvis det ikke går?”, har noen spurt. Ja, hva er det verste som kan skje hvis jeg ikke får det til som frilanser? Tja, jeg går på trynet og må skaffe meg en annen jobb… det er ingen som dreper meg eller burer meg inne hvis det går galt, og ikke har jeg investert mer enn tiden min i dette. Hvorfor er det slik at så mange ikke følger sine drømmer? Jeg tror mye av årsaken er redselen for å mislykkes. Allerede i skolen så er det fasiten som gjelder, og man får dårlige karakterer hvis man ikke har de rette svarene. Greit nok det, men tenker at det skulle vært mer rom også i skolen for fiasko, mer kreativitet og rom for feiling.
Hva skjer med de som ikke lykkes? Jo noen graver seg ned, for det er lite rom her for de som mislykkes. Vi skal være perfekte og få til det meste og mer til med det samme. Det er skam å feile, og man skal hvert fall ikke snakke høyt om det! Tenk – så spesielt er det at det ramler inn eposter fra folk som roser meg for min åpenhet, jeg setter pris på det, men tenker enda at det er utrolig at verden er slik i 2011. En dag dukket det til og med opp ei bok i posten som en takk fra ei koselig dame som ringte meg og takket etter tv2 opptreden.
Tenk om det hadde vært rom for fiasko! Lov å feile! For det er ingen tvil om at det å mislykkes har gjort meg sterkere når det først skjedde, og at jeg nå er mye mye tøffere og tør å følge mine drømmer! Jeg er ikke redd for å feile, og tenker at så lenge jeg følger min lidenskap så vil jeg lykkes før eller siden. Hvis vi ikke tør så blir vi sittende der da… og drømme…
Å tørre mer:
- Spør deg selv: hva er det verste som kan skje? (antagelig er det ikke katastrofalt)
- Tenk på hvor herlig det vil være om du lykkes! (hvor vil det bringe deg?)
- Se på de som har lykkes, hvor startet de? De er ikke supermennesker, men de torde å satse!
- Husk at ingen banker på og gjør dette for deg, du må selv ville det så mye at du tør
- Skriv ned det du vil oppnå – og veien dit – og si det gjerne høyt!
- Just do it! Ofte tenker man ihjel ideen og ser bare de negative tingene. Fokuser´på mulighetene!
- Vær kreativ – tør å tenke “utenfor boksen”, snu opp ned på ting, se det fra en annen vinkel..
Æ danse lørdagsmorra klokka sju!
Lucky Linda har om-møblert litt for anledningen…dette er spisestua…. til vanlig….
Jeg er en fan av Ken Robinson som bl.a. har skrevet boka “The Element – how finding your passion changes everything”, og ja jeg skjønte jo at jeg nå har funnet det jeg vil gjøre, og jeg har skjønt det i grunn en stund, men når man jobber 100% i en annen jobb kommer man aldri i gang helt, men det er det nå slutt på.
Hva skjer når man finner sin passion? Jeg mener det, hadde jeg ikke visst bedre ville jeg tro jeg var frelst! Denne uken har jeg brukt på siste forberedelser for å kunne starte som foredragsholder og edutainer, og da er det ikke sånn at jeg sitter henslengt i sofaen i pysjen og pugger litt tekst, nei her er det med hud og hår og jeg har nesten ikke tid til å sove. Stua er blitt til en scene. Taklampa er skrudd fra hverandre, kjøkkenet ser ut som et helvete – men jeg støtter meg til kjøleskapsmagneten: a clean house is a sign of waisted life. Får rydde litt idag når jeg skal bake sjokoladekake til gutten min som feirer 8-årsdag idag hos pappaen sin.
Min presentasjon inneholder ingen kulepunkter, så også denne må sitte som et skudd, og hvordan man er på scenen (eller gulvet alt ettersom) er utrolig viktig, energien, utstråling, tempo, budskapet må frem…. jeg har brukt så mye tid på å studere andre foredragsholdere at jeg nå har en bestemt mening om hva jeg skal være og min stil, og det krever sin kvinne….. puh… men poenget er : SÅ SYKT MORSOMT JEG HAR DET!!
Så artig er det at jeg idag, lørdag, sto opp klokka sju og tok en dans før jeg startet øvinga, og jeg har så mye energi at det er nesten heslig! Jupp, og nå har jeg fortært frokosten mens jeg har skrevet denne bloggen – multikvinnen kjører “happy-go-lucky” mens jeg hører kommunen måker snø utenfor her, herlig! Life is good! Rock on!
Ønsker alle en herlig lørdag – kjør passion
Æ e fra Finnmark og stolt av det!
Utsikten fra Happyhuset i går…
Jeg husker da jeg som 16 åring flyttet til Oslo for å begynne på Hartvig Nissen videregående på Frogner. Jeg hadde så lyst å gå dramalinja og alt jeg ville var å være langt hjemmefra, så da rømte jeg til tigerstaden. Det var knalltøft å være finnmarking da, og ikke på en positiv måte. I begynnelsen lo jeg med dem og tenkte at det var beste medisin mot de som hermet etter dialekta mi, eller mobbet med hvordan det var i Finnmark – eller rettere sagt hvordan de trodde det var. Men etter hvert lo jeg uten å være ekte, og til slutt klarte jeg ikke le lenger. Jeg ble så lei av å forsvare meg. Ja hva var det å forsvare egentlig? Jeg snakket bare annerledes enn de andre, og hadde vokst opp på et annet sted. Hva betydde det? Jeg var meg likevel. Etter hvert begynte jeg å ta igjen, men det gjorde bare vondt verre. Jeg sluttet etter et år på skolen, det var for tøft å være annerledes, og jeg var ikke så tøff i trynet som jeg er nå!
Idag hadde jeg blitt der. Idag synes jeg det er tøft på en god måte å være annerledes. Jeg skiller meg ut og er høylytt og er stolt av å være fra Finnmark. Faktisk mener jeg det har endret seg de siste årene også. Jeg har bodd i Oslo i ti år, og føler at det var mer “pes” før å være en finnmarking i Oslo, alle mytene som slår mot deg, som du hele tiden må forholde deg til. Det er morsomt i begynnelsen, så blir man lei, vi er alle forskjellige uansett hvor vi har vokst opp. Men det har endret seg føler jeg – nå når jeg er i mitt andre hjem (Oslo) og møter nye folk er det morsomt å presentere seg som finnmarking, det er “rått og tøft” å være fra Finnmark – det er en genuin interesse for Finnmark… noe som flere jeg snakker med bekrefter.
Men hvor mye betyr det egentlig? Det at jeg har vokst opp her oppe på toppen – hvor mye har det formet meg som menneske? Jeg kom til å tenke på tenåringen min som flytter hjemmefra om bare 2 år!!! Det er helt vanlig her fordi vi ikke har videregående skole på plassen. Da må jeg passe på at hun er selvstendig nok til å bo for seg selv som 16-åring… det former vel henne på et vis, men jeg har lært og hun er nok mye tøffere som tenåring enn det jeg var. Jenta mi på 5 år går på ski i uvær og smiler like godt for det.
Finnmark er kjent for fraflytting og at vi “klorer oss fast” her oppe. Eneste gangen jeg klorer meg fast er når jeg går på glattholka, så jeg ikke skal ramle og slå tennene gjennom leppa…. en gang til! Hvis jeg ikke trives så flytter jeg jo bare, så enkelt er det! Samme det hvor folk bor i dette landet så lenge de trives
Mandag kan dere se plassen min Kjøllefjord og naboplassen Mehamn, og meg i Happyhuset på NRK Puls som handler om forskjeller og om bostedet har betydning for helsetilbudet. Artikkelen fra Finnmarken kan dere lese HER.
Ingen snakker med tissen!
Hvorfor har de fleste foredragsholdere noe dinglende mellom beina?
Sønnen min på 7 år leser ei bok på skolen om norgesmesteren i sprint Gerd von der Lippe som i sin tid kledde seg ut som gutt for å få lov å delta i stafett. Jeg har aldri vært opphengt i dette med kjønn, og tenker at jeg skal opp og frem pga min person ikke mine to fordeler (som bare blir mindre for hvert kilo som forsvinner, ugh, eneste bakdelen med å gå ned i vekt er minkende bh-størrelse!)
Men som råfersk frilanser tenkte jeg å sjekke ut hvilke andre foredragsholdere som finnes i Norge, hvem er mine kollegaer og konkurrenter? Jeg visste at jeg skal inntre en mannsdominert bransje, men ble litt overrasket når jeg f.eks går inn på Publicom som huser 90 foredragsholdere, og bare 11 av dem er kvinner.
Jeg synes bare dette er interessant, hvorfor er det slik? Er kvinner fortsatt mer i bakgrunnen? Tør ikke kvinner snakke, eller vil de ikke snakke, er de dårligere, eller er det vanskeligere å slippe til som kvinne? Vet jo at ikke foredragsbransjen er unik, og for meg personlig skremmer det meg ikke, jeg tenker at jeg skal lykkes uavhengig om jeg er kvinne eller mann, og om det er slik at jeg må fighte mer fordi jeg er kvinne, so what the hell… takler det. Det finnes flere foredragsholdere som er kvinner når jeg leter med lupe på nett, men ikke mange som har store navn – hvorfor det? Hvorfor er det så mange flere menn som er kjente foredragsholdere? Er de flinkere? Bedre på å markedsføre seg? Liker vi bedre mannlige foredragsholdere?
Vel vel, nå tar jeg puppene mine med meg selv om de ikke snakker (haha, da hadde jeg nok raskt blitt en puppulær foredragsholder om de gjorde det!), så rigger jeg til “scene” i stua ei uke og låser døra og snakker med meg selv Ha en herlig dag kvinner og menn!
Haha, må være veldig vondt å løpe med tissen… noe menn som har prøvd?
Det går nedover…
Lucky Linda leker husmor og baker lavkarbo-knekkebrød for første gang…kjempegodt by the way
Jeg skulle bare unne meg noe ekstra når jeg skulle være kreativ, haha, “flire mæ lørvat”, når man er kreativ hver dag så blir det MYE ekstra og vips var jeg 83,5 kg, lykkelig men litt lubben. Jeg er nå 8 kg mindre og har enda langt igjen men det går nedover. Det finnes x antall slankeblogger og lavkarbo og slikt på nettet…men med dette temaet så ville jeg bare dele med dere en ting – nemlig min tankegang når det gjelder vektnedgang: mitt motto er: “Det er bare mat!” Hvis jeg får lyst på noe søtt tenker jeg “det er bare mat/godteri” – og tenker på hvor utrolig KORT TID det tar meg å spise for eksempel en sjokolade – er det verdt det? Nope, er konklusjonen hver gang…. så lager jeg meg heller (haha) en biff med salat, blomkål- og brokkoligrateng og sopp/løk/paprikamix og en god saus på lørdagskvelden…. eller hvitløkskjøttboller.. mmmm…. som sagt: det er bare mat….hehe, men akk så godt Jeg er i grunn ikke så ekstremt opphengt i x antall kilo, men det å føle seg vel er viktig, og når jeg ikke gjorde det lenger var det bare å gjøre noe. Det er sjelden noen kommer og banker på døra: “Linda, har du lyst å gå litt ned i vekt?”, neida som alt annet så må man ta tak selv.
Folk kan diskutere seg grønn ang kalori eller karbotelling eller som de sier så fint: det handler ikke om å gå på en kur men om å legge om kostholdet.. for meg ble valget enkelt fordi jeg ble syk, gastroskopi er ikke behagelig for de som lurer, men jeg har hørt at endoskopi er verre så håper jeg slipper den…uuuuuu… Fra å være i elendig form med mye smerter hver dag til hvert måltid til å endelig få beskjed om at jeg har irritabel tarmsyndrom, er jeg nå i toppform ved å kutte ut mat jeg ikke tåler og i stedet lage mat fra bunn av…. life is good! Rock on, det er bare å kjøre på – alt er mulig bare man vil det selv!
Hva bruker du tida di på?
“Jeg har lyst å gjøre det, men jeg har bare ikke tid!” Har du noen gang regnet over hva du faktisk bruker tida di på? Jeg begynte et “eksperiment” i januar som gikk ut på å bare bruke tida mi på ting jeg har lyst til. Jeg skulle se hvor lenge jeg kunne klare det, og faktisk er jeg enda i eksperimentet og modus på “Linda-gjør-bare-ting-hun-har-lyst-til-å-gjøre”.
Det er utrolig så mye moro man kan rekke! Selvfølgelig må man lage mat og sove og slike ting, men foruten det fyller jeg dagen med wanna-do, og verden åpner seg og tralala..
Dagens tips:
- skriv ned alle dine gjøremål i løpet av en uke og hvor mye tid du cirka bruker på det
- sett et pluss foran det du gjerne vil gjøre mer av og et minus foran det du vil gjøre mindre av
- hva gjør du som verken gir deg mening eller glede? …. få det bort fra lista!
- sett av mer tid til dine pluss-ting og mindre til dine minus-ting … voila, much more fun!
Døgnet har mange timer, så ved å bli mer bevisst kan man finne tid til det man vil… og kanskje prioritere annerledes.. jupp jupp, nå må jeg prioritere å finne senga, så jeg kan være mer opplagt i morgen til mer galskap og moro Og pass på klokka di, det finnes mange tidstyver rundt omkring..
Jeg dør ikke…
Pizza i kveld, glemte å lage en “plain” del til 7 åringen og da kommer han med følgende gullkorn når jeg sier at han kan ta bort det han ikke liker; “mamma, det e bare mais, æ dør jo ikke”. Sånn bruker jeg også å tenke når det skjer ting som ikke er så bra: “jeg dør ikke”. Mange sier det er så tøft og vågalt at jeg blir frilanser, men det er jo ikke verre enn at jeg finner meg en annen jobb om det ikke går. Hvis man aldri tør å gjøre det man har lyst til så kan man sitte der og tenke på de historiene man kunne fortalt på gamlehjemmet, eller man kan skrøne litt og fortelle de historiene likevel, men aller morsomt er det jo om man virkelig har opplevd moroa man snakker om.
Noen syns jeg var gal som kjøpte et halvferdig hus når jeg ikke hadde penger til å gjøre det ferdig, ja huset er fortsatt ganske halvferdig, men vi har et bad og det er jo viktig, og vi har et happykjøkken som gir mye gratis glede og terapi når det trengs, både for oss og mine venner, kjøkkenterapi kaller vi det. Det å ha et vakkert striglet hjem står ikke på lista mi, det viktigste er hva som skjer i hjemmet, som dattera mi sa: “mamma, æ kommer til å savne det her huset når æ fløtte”…. men jeg tror nok det mer er alt som har skjedd i huset her, og det kan man jo ta med seg…. et hus er ingenting uten mennesker i… det hjelper lite med et pent hus om ingen er hjemme..
Jeg har valgt å leve livet mitt slik at jeg nå bare gjør ting som jeg synes er morsomt, og foreløpig funker det utrolig bra, ved hjelp av ordet NEI og i tillegg klare å gjøre kjedelige-må – bare – gjøre – ting til noe lystbetont – peis på full musikk og dans deg gjennom oppvasken! Fantastisk! Livet er så herlig at det nesten er heslig! Men jeg foretrekker happy dager fremfor sure dager, og jeg kan forstå det om noen synes jeg er i overkant positiv, men jeg klarer rett og slett ikke bli knekt av noe lenger… jeg prøvde å deppe litt etter at han jeg trodde var den nye mannen i mitt liv ikke var det likevel, haha, men jeg klarte ikke deppe over det, og endte med tanken om at det sikkert er best at jeg er singel en stund til….. hahahahhaha… jeg vet, er det mulig, trolig er jeg blitt hjernevasket til å snu enhver situasjon til noe bra for min egen del…. en kunst i grunn… kanskje det burde vært et fag på universitetet?
Hvordan finne det du brenner for?
Da jeg hang over dassen og skreiv notater til foredraget mitt tenkte jeg: Linda, this is passion!
Jeg tror at alle har en eller annen form for lidenskap i seg for noe (jobb, hobby e.l.) , og det å dyrke dette mener jeg gir et lykkeligere liv.
Flere har spurt meg om dette, hvordan kan man egentlig vite hva som er sin egen lidenskap, ofte havner man på ville veier og ender opp med noe helt feil, så her noen forslag i farta:
- Hva var det første du tenkte på da du leste dette?
- Når du gjør kjedelige ting, hva tenker du at du aller helst skulle gjort?
- Hva drømte du om som barn? (sjekk videoen under)
- Hvis du kunne velge på øverste hylle hva ville du gjøre?
- Hva er det du kan holde på med i 2 timer og så føles det som 2 minutter?
- Se bort fra “det er ikke mulig” og se deg selv – hva gjør du da?
- Hva er det du stadig trekkes mot selv om du egentlig ikke “holder på med dette”?
- Hva klarer du å gjøre selv om du er syk? (hehe, jamfør dassen min)
Randy Pausch hadde en flott forelesning for sine studenter han pleide å kalle “the last lecture”. Til slutt ble denne forelesningen virkelig hans siste, da han ble syk og fikk bare måneder igjen å leve. Denne varer ganske lenge, jeg har sett hele og kan anbefale den på det sterkeste. Men for de som har dårlig tid så finnes det også mer på you tube av denne mannen som er kortere.
