Før….. 

 

(Dette er bloggen som sto i siste utgave av bladet På Norsktoppen, men legger den ut her for de som ikke har det…. obs obs: liker du ikke dialekt – surf videre… ) 

HAPPYHUSET 

Æ sneik litt i et interiørblad på kiosken, da en mann kom og lurte på om æ hadde kjøpt mæ hus? Om æ ville fortelle ka æ hadde betalt for huset? Tja, det e jo ikke mer hemmelig enn at det står i avisa. 400 000 va nu altfor mye, slengte han ut før han kjørte avgårde i bilen sin, som har en verdi på, tja, cirka 400 000 trur æ.

Joda, det skal sies at æ har kjøpt mæ et halvferdig hus kor det e masse å gjøre. Ja æ burde kanskje skjønne at når man ikke har råd å kjøpe et interiørblad, så e det rimelig opplagt at man ikke kan gjøre det som står inni bladet. Der kunne æ lese om trenda, minimalisme, klassiske rom, rene linjer og alt man kan ønske sæ. Æ la bladet tilbake i hylla, og gikk opp til huset mitt for å tenke. Æ slo på en gammel radio som sto der, og skrudde musikken på full styrke, mens tåran rant der æ sto på kjøkkenet mitt og så ut mot Finnkirka.        

Æ gikk inn på badet, ja altså det som skal bli et bad, og kjeik ut av vinduet. Æ tenkte at om æ plutselig (ja man vet jo aldri) fikk behov for å se Finnkirka når æ kom ut av dusjen, ja så kunne æ det. Æ gikk opp på loftet for å konstatere at det bittelille vinduet i det bittelille rommet det ramma inn Finnkirka perfekt. I loftstrappa e det så lavt under taket at æ skalla hodet på vei ned. Så tok æ en av de eldgamle kjøkkenstolan mine og sætta mæ i stua, mens tåran fortsatt trilla så mye at æ kunne tru det regna ute, men æ så Finnkirka likevel. Lykke. 

Ka e det med den her steinsaken der ute som e så viktig? E man ikke lei av alle midnattsolbilda av Finnkirka som turistan syns e sååå fantastisk og eksotisk? Man snakke om klippen i livet, og Finnkirka må sies å være klippen min. Ja og når æ blir gammel og tøvat så håpe æ at æ ennu e i stand til å huske Finnkirka hvert fall, der æ stavre mæ frem i hjemmet mitt, ja for når æ ser den da vet æ at æ e hjemme. 

Martine står på rommet sitt, ja altså det som skal bli rommet hennes: “Mamma, kan vi male golvet på rommet mitt rosa?” Kjære vænnen min, har du sett nån andre som har rosa golv? Ikke det nei, da blir du den første du vet om som har det. Koffør må man ha det som alle har? Det forventes at æ skal ha blomster i vinduan. Æ like ikke blomster hvis dæm ikke e dau. Et bonsaitre derimot, det har æ løst på, ja sånn som i Karate Kid. Den filmen har æ gode barndomsminna fra, gode minna, man skal omgi sæ med det. 

Huset mitt vil bli fylt med gode minna; sofaen, kjøkkenbordet, spisebordet, oppvaskmaskinen, kjøleskapet, komfyren, vinduslampe, tv-bord, vaskemaskin…alt har æ vært så heldig å få fra nån som hadde ting til overs og bryr sæ, og e ikke det fint å innrede huset med så vet ikke æ! Da kan dæm sitte der med sine rene linje, for æ har hjertevarme i mitt interiør. 

En av mine beste vænna fant ut at det va terapi å se på utsikten min, så antagelig vil æ spare helsevesenet her for mange pænga. Kanskje helsesektoren kan betale huslånet mitt? Ja for det e åpent hus hos mæ, træng ingen timeavtale, bare å stikke innom som man gjorde før i tida. Under terapien kom vi nu frem til at det skulle bli et fargerikt happy-kjøkken kor man kan trylle frem gourmetmat av First Price-produkta. I Mehamn på Metek så vi et råtøft rødt kjøleskap til 17 000 krona. Æ vil også ha et rødt kjøleskap tenkte æ, og dura inn på Coop her hjemme, for der har dæm rødt kontaktpapir man kan dekorere med, og det koste bare 60 kr for 2 meter, perfekt! Fattigmannsdesign kalle æ sånt. 

Æ leste i interiørbladet om et designpar som uttalte: “Vi liker oss best hjemme”. Det må jo være det lureste som sto der, for e ikke det essensen i alt, at man trives der man e? Om det e den nyeste designsofaen eller en gammel man har arva spille egentlig liten rolle. Men æ må innrømme at det e blidd en sport for mæ å spare pænga, syns det e kjempeartig å se ka man kan klare å få utav minst mulig. Det eneste æ mangle nu e nån som kan ordne badet mitt, holde alle på å pusse opp, det e jo ikke en snekker å oppdrive i bygda. Æ vurdere nu om æ bør finne mæ en mann sånn midlertidig, ja tilfeldigvis en snekker. Men det hete jo at skomakerens barn går barføtt, så da e man vel like langt. Æ har en falleferdig do i kjellern og vaskeservietta så berge mæ ennu ei stund til. 

Men e det nu verd 400 000? Huset har allerede steget i verdi for mæ i form av minna som skapes der hver dag, og utsikten som æ har fått helt gratis e verdt et par milliona minst. 

*Høsthilsen fra Linda – snekkerlærling*   

Min gode vænn Hege i dyp konsentrasjon…. 

Etter… (dårlig bildetagning med blitzen rett i skapet….hehe…yeah yeah…but but) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende