Bilde tatt 24.12.2010 kl. 22.13

Mannen i mitt liv for tida..

Er det mulig å være 100% lykkelig uten kjærlighet i livet sitt?

Jeg er så happy at det nesten er heslig, og det varer og varer… skulle nesten tro jeg var medisinert, men det er jeg ikke, jeg har bare funnet veien til et herlig liv.

Etter torsdagens tv2 besøk, så sprøtt nok kommer det meldinger fra flere menn som lurer på om jeg er singel. Haha, må le litt, for dette hadde jeg ikke akkurat i tankene der jeg satt for å fortelle om konkurs og lykke. Da kan jeg ikke unngå å tenke: jeg føler meg lykkelig selv om jeg er singel, men er dette komplett? Er det slik at når jeg en gang (forhåpentligvis) finner kjærligheten igjen vil jeg bare eksplodere? Noen sier at man ikke kan være lykkelig alene, og du må dele lykken med noen for at den skal være komplett, stemmer det tro? Er jeg ikke på max nå?

Noen går rundt ulykkelige og venter på at bare man finner den rette så blir man lykkelig, noe jeg er uenig i. Jeg tror man selv må være et helt menneske, og lykkelig med seg selv før man blir lykkelig sammen med en annen.

Jeg har ikke lyst å leve resten av livet alene, og har jo tider jeg savner noen, men jeg tenker som så at “heller singel enn i noe halvbra”, haha, I know, så sånn er det. Tenk på de som er alene hele livet, kan de være helt lykkelige? Det finnes mange former for kjærlighet og helt klart, men jeg tenker på kjærligheten mellom to mennesker…. må vi ha den for å være lykkelige?


Tips oss hvis dette innlegget er upassende