DSC00453

Utsikten fra Happyhuset i går…

Jeg husker da jeg som 16 åring flyttet til Oslo for å begynne på Hartvig Nissen videregående på Frogner. Jeg hadde så lyst å gå dramalinja og alt jeg ville var å være langt hjemmefra, så da rømte jeg til tigerstaden. Det var knalltøft å være finnmarking da, og ikke på en positiv måte. I begynnelsen lo jeg med dem og tenkte at det var beste medisin mot de som hermet etter dialekta mi, eller mobbet med hvordan det var i Finnmark – eller rettere sagt hvordan de trodde det var. Men etter hvert lo jeg uten å være ekte, og til slutt klarte jeg ikke le lenger. Jeg ble så lei av å forsvare meg. Ja hva var det å forsvare egentlig? Jeg snakket bare annerledes enn de andre, og hadde vokst opp på et annet sted. Hva betydde det? Jeg var meg likevel. Etter hvert begynte jeg å ta igjen, men det gjorde bare vondt verre. Jeg sluttet etter et år på skolen, det var for tøft å være annerledes, og jeg var ikke så tøff i trynet som jeg er nå!

Idag hadde jeg blitt der. Idag synes jeg det er tøft på en god måte å være annerledes. Jeg skiller meg ut og er høylytt og er stolt av å være fra Finnmark. Faktisk mener jeg det har endret seg de siste årene også. Jeg har bodd i Oslo i ti år, og føler at det var mer “pes” før å være en finnmarking i Oslo, alle mytene som slår mot deg, som du hele tiden må forholde deg til. Det er morsomt i begynnelsen, så blir man lei, vi er alle forskjellige uansett hvor vi har vokst opp. Men det har endret seg føler jeg – nå når jeg er i mitt andre hjem (Oslo) og møter nye folk er det morsomt å presentere seg som finnmarking, det er “rått og tøft” å være fra Finnmark – det er en genuin interesse for Finnmark… noe som flere jeg snakker med bekrefter.

Men hvor mye betyr det egentlig? Det at jeg har vokst opp her oppe på toppen – hvor mye har det formet meg som menneske? Jeg kom til å tenke på tenåringen min som flytter hjemmefra om bare 2 år!!! Det er helt vanlig her fordi vi ikke har videregående skole på plassen. Da må jeg passe på at hun er selvstendig nok til å bo for seg selv som 16-åring… det former vel henne på et vis, men jeg har lært og hun er nok mye tøffere som tenåring enn det jeg var. Jenta mi på 5 år går på ski i uvær og smiler like godt for det.

Finnmark er kjent for fraflytting og at vi “klorer oss fast” her oppe. Eneste gangen jeg klorer meg fast er når jeg går på glattholka, så jeg ikke skal ramle og slå tennene gjennom leppa…. en gang til! Hvis jeg ikke trives så flytter jeg jo bare, så enkelt er det! Samme det hvor folk bor i dette landet så lenge de trives :)

Skjermbilde 2011-03-01 kl. 20.08.00

Mandag kan dere se plassen min Kjøllefjord og naboplassen Mehamn, og meg i Happyhuset på NRK Puls som handler om forskjeller og om bostedet har betydning for helsetilbudet. Artikkelen fra Finnmarken kan dere lese HER.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende